Survived the Death Road

Sidan sist har vi tatt oss en snartur innom Bolivia. Der budde vi i La Paz, som er den storbyen i verden som ligg hoegast over havoverflata. Paa soendagen var Guro, Silje og Anne tidleg oppe og hoppa. Vi kjorte opp til 4700 meters hoegde og sette oss paa sykkelsetet klare for fire timars downhill mountainbiking paa verdas farlegaste veg. Det var ein ubeskriveleg opplevelse aa sykle under fossefall paa ein humpete grusveg ned 1200 m.o.h..
Navnet "Death Road" er vel fortjent, for her gar det vore mange doedsulykker utfor dei stupbratte klippene. Dette blei vi minna paa heile turen; det var kors overalt og dei skumlaste svingane var oppkalla etter landa der dei omkomne kom ifraa. Den eine svingen heiter for eksempel "Devils Corner" etter at ein buss med 48 mennesker koyrte utfor stupet om omkom.No hoyrer det med til historia at vi hadde med oss ein profesjonell instruktoer og ein bil som laag bak oss heile vegen ne, og at vi aldri foelte oss usikre. Saman med ein portugisar var vi ei koseleg gruppe som hadde ein utruleg opplevelse med fantastisk utsikt








SKAAL!! VI OVERLEVDE :)

Paa loerdag fylt Kristine 21 aar, og det feira vi blant anna med en tre retters paa ein italiensk pizza resturant.
Paa veg til Bolibvia stoppa vi innom Puno for aa ta ein baattur til ei flytande sivoeyene paa Lake Titicaca.

Hiking i Andesfjella

Dei siste tre dagane har vi tilbragt i over 3000 meters hoegde. Klokka 03:40 gikk turen til Colca Canyon, ein av verdas djupaste og dobbelt saa djup som Grand Canyon.

Vi starta i 3284 meters hoegde i en koselig landsby som hette Cabanaconde og gikk ned 1000 meter, der vi overnatta hos en lokal familie.


Turen har vert upaaklagelig utenom to ting. Vi var blitt lova en kombinert tur baade paa hesteryggen og til fots. Det viste seg plutselig at hestane ikkje var tilgjengelige og dessuten var det ikkje hesta, men muldyr. Vi vart en smuuuule skuffa. For det andre hadde vi historias daarligaste guide. Han laag heile tia minst 20 meter forran oss og sa ikkje et ord - bortsett fra dei gangane han venta til vi naadde han igjen berre for aa spoerre om vi var troette og psyke oss ut med kor masse hardare det kom til aa bli.

Tidlig oppe kl halv seks andre dagen tusla vi ut i ullundertoey for aa ete pannekakefrukost. Kulda foer sola har staatt opp minna oss paa kor hoegt oppe vi er og kombinert med den friske fjell-lufta gir det oss assosiasjonar til paaskefjellet heime i Norge.


Vi stoppa innom et par av dei smaa landsbyane som laag idyllisk til i fjellsida.

Hos ein soet gammal mann fikk vi smake lokalt oel, Chicha, av mais og baer. Han tok oss og med paa ei runde i museet der vi fikk sjaa ulike tradisjonelle inkaredskap.


Etter aa ha vaert sammen dag ut og dag inn har vi nesten begynt aa sjaa paa oss sjoelv som en liten familie.

Paa bildet til venstre kan det sjaa ut som Pappa Gunnar har sett seg saa godt inn i rolla at han har utvikla seg et lite utstyr der under shortsen. He he.

Foer vi begynte med den bratte klatringa 1000 meter rett opp lada vi opp batteria i en oase midt i canyonen - med friskt vatn fra Andesfjella.

Oppover lot vi guiden springe i forveien, mens vi tok hensyn til det polske paret i gruppa vaar som ikkje var i like god form og lot dei faa styre tempoet. Etter 3 tima og 2 minutt naadde vi toppen i skumringa og blei beloenna med treretters maaltid.

Welcome to the mountains

No befinner vi oss nesten 2500 moh i byen Arequipa, den nest stoerste byen i Peru. Her har vi slappa av i et par daga og leika med dyra paa hostellet.


Andre dagen i Lima reiste heile familien + en spansk tolk fra hostellet vaart til en hudklinikk med Silje. Ho hadde faatt noken merkelige blemmer under armen som vi tenkte vi burde sjekke ut. Anne vart med som foelge inn til doktoren, i motsetning til vaar venn Renato som ikkje fikk vere med. Grunnen fikk dei snart: "Who was that boy you came with?" Ellers var han meir opptatt av Silje og Anne enn aa inspisere Silje sine blemmer og presterte til og med aa spoerre etter mailadressa til Anne (ikkje til pasienten Silje..). Anne spurte forskrekka: "MY e-mail?!" Han nikka som om det var det mest naturlige i verden og skreiv for sikkerhets skyld sitt eget nummer + mail i tillegg. Tilslutt fikk likevel Silje en antibiotikakur etter ei svak diagnostisering av saaret. No er ho paa fjerde dag i kuren og er heldigvis paa bedringens vei:

Seinare den dagen reiste vi innom katakombene under San Fransisco-katedralen i Lima, og saag restane etter dei over 25 000 menneska som vart begravd her paa 1700- og 1800tallet. Neste kveld kasta vi oss paa den 15-timers lange bussturen soerover mot Arequipa. Heldigvis er busstur her en smule bedre enn busstur i Norge, og for 200 kr fekk vi baade stressless-stolar, to maaltid, film og bingo inkludert paa turen.


I dag booka vi en tredagers utflukt fra i morra av, som vi kan fortelle meir om naar vi kjem tilbake. Ellers var vi paa et museum og saag paa mumiar og andre utgravingsfunn fra inka-tida som er blitt gjort her i omraadet. Kjempespennande!









For aa toppe dagen feira vi utfluktsdealen vaar paa en liten restaurant, med et bedre, fireretters maaltid til den nette sum av 20 kroner.

Sunnfjordtass89 trygt framme i Lima

Overskrifta treng kanskje en forklaring. Etter å ha flykta fra flommen og uværet i Rio, kom vi seint fram til Sao Paulo i går. Guro hadde snurpa den rosa hettegenseren godt under haka og rugga fornøgd fram og tilbake vel inne i taxien. Vi spurte ho koffor ho hadde tatt på seg hetta, og fikk til svar: "Visst eg har på meg hetta ser ikkje folk at eg har lyst hår, og då blir eg ikkje rana!" Jaja, tenkte vi. Vi lærer visst litt etterkvert. Haha. Kallenavnet med tassen oppsto på grunn av den fornøgde rugginga i framsetet.

Til tross for ypperlige bloggforhold med gratis internett på hostellet har vi svikta blogginga litt i det siste. Her kjem derfor ei lita oppsummering fra dei siste dagane våre i Brasil.
På søndag reiste vi til det kjenste området Santa Teresa, som er kjent for fin utsikt, koslige små gater, vakre bygninga og flott utsikt.









På kvelden tok vi turen til Maracana fotballstadium (verdens nest største) og såg lokalheltane Fluminense vinne 3-1 mot Macaê. Sjøl om det ikkje akkurat var fullstappa stadion var det likevel god stemning blant heimesupportarane som vi strategisk plasserte oss mellom.


Sukkertoppen reiste vi til på mandag. Vi syns kanskje været ikkje var det beste, men det var berre stille før stormen. Det låg en trollsk tråkedis over toppen då vi skulle opp med taubana, men det skulle vise seg å berre vere en forsmak på det som venta.

Etter 15 tima med pøsregn, jordras og stengte veiar ut av Rio innsåg vi at flyturen til Lima som skulle gå frå Sao Paulo neste morning var tapt. Vi styra heile kvelden med forsikringsselskap, nyhetsoppdateringa og ombooking av flybillett. Vi fikk til slutt utsatt turen til samme tidspunkt neste dag og heldigvis hadde været blitt bedre sånn at vi kom oss til flyplassen i tide. No er vi trygt plassert på et koselig hostell i utkanten av Lima, og her skal vi vere til lørdag før vi reiser vidare.

OL-håp og gatefest

I dag stilte vi på Ipanema kl 8 for å sjå på Horrem og Hordvik i aksjon mot Frankrike. Det var spennande å sjå på, men desverre vant ikkje team Norway. Etter kampen slo vi av en prat med guttane, og Hordvik prøvde å bestikke oss til å skrive på bloggen at dei grisebanka Frankrike og at dei gikk ut i sjøen etter kampen og aldri kom tilbake. Desverre var ikkje dette tilfelle, vi satsa på dei spara det siste gutset til OL 2012! Kjekke kara iallfall :)










Her er bilde fra gårsdagens paragliding:


I går kveld reiste vi med en fullstappa buss til Lapa, et område i Rio som er kjent for å ha gatefestar kver kveld. Der var det mildt sagt ymse. Alt fra transvesittar, burger til 12 kr og øl til halve prisen av det igjen, god stemning og desperate gatebarn. Sistnevnte fikk Anne oppleve då ho midt i klynga blei omringa av 11-12 gatebarn som grafsa seg fast i lommene henna sånn at ho ikkje kom seg laus. Heldigvis kom det to sterke mannfolk til unnsetning og fikk bokstavlig talt løfta vekk ungane.
Opplevelsen av Lapa er derfor veldig blanda - på ei side var det god stemning og masse bra folk, men samtidig var det masse kriminalitet som gjorde at vi måtte vere på vakt heile tia.

Rio frå lufta :)

Først må vi berre seie APRILSNARR! Det har komt et par bekymringsmeldingar, sjølv om dei fleste ikkje gjekk fem på. Silje er altså frisk, rød i trynet og krølla i ulla. Alt er med andre ord som normalt.

Livet i Rio er herlig og det er mykje spennande å finne på. Her om dagen tok vi turen på eit av dei største markeda i byen som byr på over 600 butikkar/boder. På veg tilbake tok vi eit stopp innom sjømannskirka, i håp om å finne melkesjokolade og vafler. Til vår store skuffelse måtte vi ta til takke med kanelbullar og kaffi. For å piffe opp kvardagen litt tok vi turen innom ein salong for å teste ut brasiliansk voksing. Der jobba det ei sadistisk heks som vrei seg i latter når vi hylte av smerte.

Byen byr på mangen vakre strender der det florerar av volleyball, menn i klistretruse(vårt fornorska ord for speedo) og damer i teenie weenie string bikini. Ipanema og Copacabana er dei to vi har fått tid til å besøke. Bølgene her er kjempesvære. Hehe. Dette kan Guro skrive under på. Hehe. Ho skulle vere kul og surfe på bølga, og endte opp topplaus i strandkanten. Ho trekt for gardina før ei ny bølge slo ho over ende.

Vi var ikkje dei einaste norske som var stasjonerte på Ipanema. Då Guro og Silje stod å leika seg med volleyballen kom plutselig Iver Horrem og plukka den opp. Han og Hordvik trena seg opp til OL2012 mot to tyskera. Etter trening vart det slått av ein liten prat, og Horrem tippa kjapt at vi var frå Førde. Hyggelege kara!

I dag har vi svevd som fuglar over Rio. Vi sprang ut frå Pedro Bonita med paraglidarar og hangglidera på ryggen, og hadde ei fantastisk utsikt over Jesusstatuen, sukkertoppen, favelaen, grønne regnskogar og milelange strender. Vakkert.

Kjedelig nyhet

Dei to siste dagane har Silje fölt at ho har brygga på noke og hatt litt vondt i halsen. I dag var det derimot så gale at vi tok ho med på sjukehuset for sikkerhets skyld. Ho testa desverre positivt på kyssesjuka, og har ikkje så masse anna valg enn å reise heim i löpet av veka. Så då blir vi atter en gang en mindre i reisefölget. Dinna gangen var det ikkje sjölvvalt, og Silje tar det ganske tungt. Vi hadde ikkje forventa den tilbakemeldinga sia ho ikkje har vore dårlig så veldig lenge! Nyheten kom med andre ord som et sjokk på oss. Kjedelig dag i dag, forståelig nok...