mandag 31. mai 2010

Ekje det ekstremsport, saa er det ekstremvaer - del 2

Ei lita tilbakemelding fraa Anne og Guro i Antigua:

(Ditta er ein fortsettelse paa forje innlegg, saa det kan vere lurt aa lese det forje foerst)

Som dokke sikkert har skjoent har ein tropisk storm herja over heile Guatemala. Vi fekk foerst sjaa det brutale omfanget av stormen daa vi reiste fraa Atitlan idag, etter aa ha vore ganske isolert mens stormen var paa sitt verste. Oeydeleggelsane er ubeskrivelige, og skadane er enorme. Ein ting er aa lese om alle dei omkomne, men det er vanskeleg aa forestille seg alvoret foer du faar sjaa det med eigne auge. Vi har aldri sett noko liknande. Vegane var overfylte av jordmassar, trestokkar, elver og steinblokker. Dette til tross for to dagar med intensiv opprydding.
Etter en tre timars lang kjoeyretur med diverse hindringar i vegen, er vi no trygt framme i Antigua paa eit lite og koseleg hostell. herifraa tar vi det litt paa sikt, og maa forhoyre oss om veirforholda vidare oppover foer vi reiser vidare.

Alle bildene under har vi tatt fraa bilen og er kun av vegbana.


Ekje det ekstremsport, saa er det ekstremvaer.












Seint torsdagskveld ankom vi Guatemala City fra Honduras, etter aa ha hoppa fraa buss til buss sidan fem om morningen. Det foerste som moette oss var eit haglande, svart regn som festa seg til hud og haar. Kommentaren kom kjapt fraa Anne: "Er det virkelig saa forurensa her at det regnar svart?". Det viste seg at det ikkje var sur nedboer men askeregn fraa vulkanen Pacaya, som same ettermiddag hadde hatt eit stort utbrudd. Denne vulkanen er ein populaer turistplass fordi den er saa aktiv, og vi hadde ogsaa planar om aa ta turen opp og grille marshmallows over lavaen - det vart det ikkje noko av... Den har ikkje hatt eit saa kraftig utbrudd paa mange aar, saa sjoelv for dei lokale var det eit sjeldent syn aa sjaa bilar og gater dekt av eit svart asketeppe.

Neste morning var det igjen fleire bussbytter med "final destination", Lake Atitlan. Sekkane vaare fekk gjennomgaa i regnvaeret der dei laag oppaa taket paa dei lokale bussane. Dei vart ikkje mindre vaate paa baaturen over innsjoen til San Marcos, den vesle landsbyen der vi skulle tilbringe dei neste dagane. Dette merkast ettersom verken sekkane eller kleda har toerka etter 4 dagar under tak.
Guatemala har nemlig ikkje berre blitt raaka med vulkanutbrudd denne veka. Ein tropisk storm har skylt over landet og dei to foerste dagane regna heftig non-stop. Dette har foert til at mange har mista husa i landsbyane rundt innsjoane, og alle vegar var stengt pga jordskred. Vi merka det ved at stroemmen forsvann og at menyane paa eteplassane vart fattigare pga manko paa diverse matvarer. Dette resulterte i oppvarming i sauna, snophandling i stearinbelyste butikkar og tidsfordriv av typen vist paa bilde under(Anne fann ut at Silje si lilletaa kunne sjaa ut som eit monster med hoggtenner).









Soendags morning var derimot stormen plutseleg over, og til tross for advarslar om at den skulle slaa inn igjen paa kvelden, ser det no ut til at den har tatt vegen soerover. Her er nokre bilde av korleis San Marcos saag ut dagen derpaa. Oppryddningsarbeidet er i full gang og alle hjelper alle.


Ein vesentlig grunn til at vi tok turen til San Marcos var at Kristine og Silje skulle ta spansktimar. Paa ein koseleg liten restaurant, a lado de peisen, faar dei eit intimt og laererikt kurs med ein dyktig laerar. Sidan dei er berre to elevar paa ein laerar og at det stort sett gaar i snakking paa spansk, er laerekurva bratt og stemninga upaaklageleg.

Pga vaeret og stengte veiar, vart spanskkurset utsatt to dagar. Guro og Anne har no vald aa reise vidare oppover og sjaa andre plassar mens Silje og Kristine gjer seg ferdig med kurset. Planen er aa moetast igjen enten i Guatemala eller Cancun, avhengig av vaeret. Det er trist at familien er skilt og vi gledar oss allereie til aa moetast igjen!












Paa bildet til venstre utsikt mot mayalandsbyen San Marcos og til hoegre klesvask ved ein av dei fleire smaa landsbyane rundt innsjoen

Til sist nyttar eg, Kristine, hoevet til aa gratulere min kjaere mamma med bursdagen. Haapar du hadde en like straalande dag som sola som kom tilbake til San Marcos her i dag!

onsdag 26. mai 2010

Tilbake paa fastlandet

Vi er for tia tilbake paa fastlandet, i La Ceiba. Etter et langt opphold paa Utila er vi i morra klar for aa krysse grensa til Guatemala. Ditta er faktisk det lengste oppholdet vi har hatt noken gang paa heile turen!

Etter at alle hadde fullfoert open water, valgte Silje og Guro aa ta seg raad til Advanced. Her utvida dei til aa kunne dykke paa 30 meters djup, der det ikkje gaar an aa sjaa fargen roed lenger. Dei laerte seg aa "henge" opp-ned og kun bruke lungene for aa komme naermast mulig bunnen (for aa rive ned et lite lodd med regulatoren) uten aa vere borti. Dei fikk òg vere med paa et nattdykk ned til et baatvrak der dei fant fisk med lysande, groenne augeer. I korallane kunne dei sjaa auger som lyste roedt fraa holene. Et anna hoegdepunkt var aa svoemme gjennom grotter av korallar! Dei var òg saa heldige aa faa sjaa frogfish og lionfish. Konge!













Her er noke av det vi alle har svoemt med dei siste dagane:






Silje feira Advanced med to turar i trykkammer etter aa ha blitt diagnostisert med mulig/mild dykkarsjuke. Kristine var saa heldig aa faa bli med den eine gangen, daa dei vart senka ned til et trykktilsvarande 18m. Her fikk dei heliumstemmer og fikk sjaa paa TV uten lyd gjennom et lite smutthol. Tilstanden er fin no, og i morra faar ho lov aa reise opp i hoegder igjen.

fredag 21. mai 2010

Dykkarlappen i boks!


Den siste veka har vi dedikert til dykkarlappen. Vi koeyrer same stil som dei eksamensstressande studentane heime, berre at vi hadde eksamen i teori paa sjoelvaste nasjonaldagen. Vi har tatt den paa Utila Dive Centre gjennom PADI, ein ledande organisasjon innan dykkaropplaering. Etter 4.5 dagar med baade teoretisk eksamen og praktiske oevelsar som vi bestod med glans, er vi no alle sertifiserte open water divers.


For dei som er spesielt interesserte, kan vi nevne nokre av dei oevelsane vi maatte haandtere. Paa 18 meters djup maatte vi ta av oss maska, paa igjen og toemme den. Ein anna "skill" er aa kunne bytte til det ekstra munnstykket til den du dykka med dersom du sjoelv skulle gaa tom for luft, og andre noedmanoevra som oppstigning utan luft. Ein av dei viktigaste "skillsa" var aa kunne kontrollere kor du er i vatnet ved hjelp av lungene og lufta i dykkarvesten. Naar vi fekk ditta skikkelig til, kunne vi sitte som svevande aandar midt i vatnet utan aa verken gaa opp eller ned.








Kurset har ikkje minst bydd paa mykje sosialt samvaer og fantastiske opplevelsar i undervannsverden. Vi har faatt sett skumle aalar, flyndrer, trompetfiskar, hummer, mange parrotfish, rare korallar, fiskar med sjoelvlysande prikkar og generellt fargerike fiskar og korallar. I alle former og fasongar. .











Vi feira bestaatt Open Water PADI med BBQ paa divesenteret. Her er vi med instruktoerane paa ryggen; den ekte utilianaren med hanekam som var hovudinstruktoer, Lucy fraa Tsjekkia, galne Andy fraa Australia(aka nissen i "The Julekalender") og sjoeloeva Richard fraa US and A som var umulig aa loefte fraa bakken.

lørdag 15. mai 2010

Livstegn fra Karibien


Dei siste dagane har vi oppholdt oss paa Utila, som er ei oey uttafor kysten av Honduras. Her kosar vi oss med sol og krystallklart vatn! Nett hoevelig.
Fraa sist har vi bevegd oss helt fra Costa Rica og opp til Honduras. Mange timar paa buss, men vi har og rekt noken daga stopp i Nicaragua. Vi overnatta i en fin liten koloniby som heiter Granada ei natt foer vi gikk paa turistinfoen paa jakt etter hesteriding. Etter den store skuffelsen i Colca Canyon var Anne hard paa krava. Vi hadde egentlig ingen plana bortsett fra riding i Nicaragua, og daa mannen paa turistinfoen spurte kor lenge vi skulle vere i Granada, svarte ho "if you don't have any horseback riding here, we go straight up to Honduras!" Denne formaninga fikk han til aa hive seg paa motorsykkelen og kjoere ens aerend inn i jungelen for aa fikse et skreddersydd opplegg for oss paa en ranch.
Noken tima seinare blei vi frakta til denne ranchen bakpaa et lasteplan og daa vi kom fram sto hestane paasala og venta.


Vi tilbragte tre dagar paa hesteryggen, noke som resulterte i svaert stive ryggar og oemme rumper! Det fikk vi merke paa dei humpete bussturane oppover, og vi gikk hjulbeint i et par daga. Den andre dagen rei vi til et nydelig elveleie der vi bada i krystallklart vatn. Kjempetur!
Ellers kan vi nevne at alle fikk proevd seg paa galopp, baade frivillig og ufrivillig. Den eine gangen sneik hesten til Kristine seg ut paa en sidevei og guiden maatte bytte til en raskare hest for aa hive seg etter.
























I gaar var 17.mai-feiring i Karibien. Vi gikk tilfeldigvis forbi noken nordmenn tidlig paa dagen, og blei invitert med til obligatorisk feiring for alle nordmenn. Vi vart moett av en heil gjeng nordmenn og diverse andre nasjonalitetar som var "norske" for en kveld. En frampaa troender sto for kveldens tale og seinare var det duka for nasjonalsang og tog gjennom gatene. Jammen blei det ikkje litt patriotiske foelelsa paa oss i aar og!