Livstegn fra Karibien

Dei siste dagane har vi oppholdt oss paa Utila, som er ei oey uttafor kysten av Honduras. Her kosar vi oss med sol og krystallklart vatn! Nett hoevelig.
Fraa sist har vi bevegd oss helt fra Costa Rica og opp til Honduras. Mange timar paa buss, men vi har og rekt noken daga stopp i Nicaragua. Vi overnatta i en fin liten koloniby som heiter Granada ei natt foer vi gikk paa turistinfoen paa jakt etter hesteriding. Etter den store skuffelsen i Colca Canyon var Anne hard paa krava. Vi hadde egentlig ingen plana bortsett fra riding i Nicaragua, og daa mannen paa turistinfoen spurte kor lenge vi skulle vere i Granada, svarte ho "if you don't have any horseback riding here, we go straight up to Honduras!" Denne formaninga fikk han til aa hive seg paa motorsykkelen og kjoere ens aerend inn i jungelen for aa fikse et skreddersydd opplegg for oss paa en ranch.
Noken tima seinare blei vi frakta til denne ranchen bakpaa et lasteplan og daa vi kom fram sto hestane paasala og venta.


Vi tilbragte tre dagar paa hesteryggen, noke som resulterte i svaert stive ryggar og oemme rumper! Det fikk vi merke paa dei humpete bussturane oppover, og vi gikk hjulbeint i et par daga. Den andre dagen rei vi til et nydelig elveleie der vi bada i krystallklart vatn. Kjempetur!
Ellers kan vi nevne at alle fikk proevd seg paa galopp, baade frivillig og ufrivillig. Den eine gangen sneik hesten til Kristine seg ut paa en sidevei og guiden maatte bytte til en raskare hest for aa hive seg etter.
























I gaar var 17.mai-feiring i Karibien. Vi gikk tilfeldigvis forbi noken nordmenn tidlig paa dagen, og blei invitert med til obligatorisk feiring for alle nordmenn. Vi vart moett av en heil gjeng nordmenn og diverse andre nasjonalitetar som var "norske" for en kveld. En frampaa troender sto for kveldens tale og seinare var det duka for nasjonalsang og tog gjennom gatene. Jammen blei det ikkje litt patriotiske foelelsa paa oss i aar og!